Det siste året har Prosopo jobbet mot å utfordre visuelle journalistiske praksiser. Resultatet er et verktøy for ansikts-anonymisering i visuelle medier.
Prototypen gjør det mulig å anonymisere bilder i nyhetssaker hvor kilden ikke ønsker å stå frem, samtidig som målet er å tilby et realistisk ansikt for sakens lesere.
– Vår oppgave var å lage litt vågale prototyper med fokus på visuelle teknologier, som skulle utfordre gjeldende praksiser innenfor journalistikken. Derfor gikk vi ut i fra en null-hypotese om at manipulering av bilder er uetisk i journalistikken, forteller Joar Midtun.
Han er ferdig utdannet mastergradsstudent i Informasjonsvitenskap ved Universitetet i Bergen, og har vært med på å utvikle prototypen, samt skrevet master om emnet. Resultatet er et verktøy som anonymiserer ansikter i visuelle medier, og som kan brukes i saker hvor kilden må beskyttes.
Frontsjef i Bergens Tidende, Jon Tufto, er derimot skeptisk. Han ser få bruksområder for denne typen anonymisering, og mener det vil kunne by på flere problemer enn potensielle bruksområder.
Blant annet vil det være vanskelig å gjøre det tydelig for leserne at bildene er manipulerte.
– I den grad vi manipulerer bilder skal det gå frem av bildet i seg selv at det er blitt manipulert. Når leserne ser et bilde i avisen – som ser ekte ut – så skal leserne kunne vite at det faktisk er ekte. Det holder ikke at vi bare merker med at bildet er manipulert, sier han.
Et viktig prinsipp i journalistikken er å bevare journalistens troverdighet og integritet. I følge Tufto vil ansikts-anonymisering i tradisjonelle nyhetsmedier kunne svekke denne troverdigheten.
– Tror du en slik prototype vil kunne fyre opp under “fake news”-påstander?
– Det kan godt være. Folk sliter ofte med å se forskjell på journalistisk nyhetsstoff og satire på Facebook, slik det er i dag. Om vi undergraver bildets troverdighet vil det gjøre det enda vanskeligere for folk å se forskjell, og det vil vi jo unngå, sier han.
– Så jo mer realistisk denne prototypen blir, jo mindre relevant er den egentlig for dere?
– Ja, egentlig. Et Snapchat-filter – med en bamse eller lignende – er faktisk bedre enn noe som ser helt realistisk ut dersom du skal anonymisere et bilde, forteller Tufto.
Dagens null-manipuleringsprinsipp har derimot ikke alltid vært gjeldende i norske medier, kan Tufto fortelle.
– Grensene for hvor mye det er greit å manipulere har flyttet på seg siden 70- og 80-tallet, og tidligere var det mer aksept for manipulering. På bilder fra fotballkamper kunne man for eksempel ofte manipulere inn en fotball slik at det skulle se mer fartsfylt ut. I dag ville det vært helt utenkelig.
Han tror derfor ikke at det i fremtiden vil bli større aksept for manipulering, og har ingen tro på at gjennomsnittsansikter vil bli relevant for journalistikken i fremtiden.
– Nei, det har endret seg i motsatt retning, slik at det har blitt strengere. Kanskje fordi det vi driver med har blitt enda mer gjennomsiktig, det er mulig avisene kunne sluppet unna med å manipulere inn fotballer på 60-70-tallet – fordi det ikke var noen som ropte ut at dette var juks. I dag har man en offentlighet som selv kan kritisere, så mulighetene for å gjøre tvilsomme ting har blitt mindre. Det gir oss jo en mer skikkelig og troverdig journalistikk.
Han tror heller ikke at gjennomsnitts-ansikter kan bli nyttig i alvorlige kriminalsaker, hvor man vil beskytte både offeret og gjerningspersonens identitet.
– La oss ta Dark Room-saken som utgangspunkt – ville det vært helt uaktuelt å bruke en slik prototype i disse sakene?
– Ja, helt uaktuelt. I Dark Room-saken hadde vi faktisk intervju med en overgriper, med et klassisk anonymisert bilde. Det forteller mer enn nok, og man ville ikke få noe mer informasjon av å se et falskt ansikt, forteller Tufto.
Bryter med §4.11 i Vær Varsom-plakaten: “Vern om det journalistiske fotografiets troverdighet. Bilder som brukes som dokumentasjon må ikke endres slik at de skaper et falskt inntrykk. Manipulerte bilder kan bare aksepteres som illustrasjon når det tydelig fremgår at det dreier seg om en montasje.”
presse.no
Midtun, som har utviklet prototypen, ser også utfordringer knyttet til manipulasjon av journalistiske fotografier. Han mener det kan være problematisk i forhold til Prosopos teknologiske løsninger, men også den nåværende journalistiske praksisen.
– Jeg forstår journalistenes skepsis godt. Poenget er jo å undersøke hva en slik prototype gjør med folks reaksjoner.
Han påpeker at man i mange tilfeller kan gjenkjenne en person til tross for at de er anonymiserte, dersom man kjenner de godt.
– Dette med gjenkjenning er et poeng, for man kan gjenkjenne personer man kjenner godt selv om man ikke ser ansiktet deres. Og hvordan forholder man seg til det? Hvis man bruker tradisjonelle anonymiserings-teknologier hvor man “blurrer” ut deler av bildet kan man fremdeles kjenne dem igjen hvis man vet hvem personen er.
Midtun er mener det er positivt at manipulering er lite utbredt i pressemiljøet, og at man med de tradisjonelle anonymiserings-metodene er sikret høy journalistisk troverdighet. Han er dermed ikke utelukkende positiv til den nye anvendelsen av teknologien som prototypen muliggjør.
– Personlig liker jeg godt null-manipulerings prinsippet. Når man har tatt et bilde skal man gjøre så lite som mulig med det, og det er dermed en representasjon av verden slik man så den ut i fra sine egne forutsetninger. Hvis alle hadde fulgt pressefotografens retningslinjer hvor man ikke betaler noen for å stille opp, eller manipulere et bilde, kunne man vært enig i at det var slik verden så ut.
Likevel mener han det er vanskelig å sette en grense for hva som regnes som manipulering.
– Jeg tenker at all form for før- og ettermanipulering blir en overgang hvor det er vanskelig å sette en grense.
