Mange nyutdannede kan få sjokk i sitt første møte med arbeidslivet, som er et helt annet univers enn akademia-boblen man har befunnet seg i flere år. Når akademia-boblen har sprukket, starter en ny og bratt læringskurve. Faglig kompetanse - i praksis! Innovasjonspedagogikk er kanskje en metode som fortsatt flyr under radaren blant utdanningsinstitusjoner, men blandt bransjen og studenter er denne læringsformen ettertraktet. Studenter kommer ikke bare ut i arbeidslivet med faglig kompetansen, men med reelle erfaringer fra arbeid med bedrifter i tillegg. Innovasjonspedagogikk viser seg å være like utfordrende som givende, og er langt ifra en dans på roser.
Innovasjonspedagogikk er en praktisk tilnærmet metode som pusher studenter til å lære under eget ansvar. Man blir rett og slett kastet ut i det ukjente helt alene! Eller, faglærerne er der, men i en mer svevende forstand, nesten som en leder på arbeidsplassen din som du kan kontakte dersom prosjektet ditt står stille. I tillegg er det ekte problemstillinger som skal løses - fra en ekte bedrift! Resten må gruppen din finne ut av selv, uten noen fasit!
Det høres kanskje snålt ut for studenter som vanligvis sitter med nesen ned i boken frem til eksamen. Formålet med denne tilnærmingen er å gi studentene praktisk erfaring i å takle utfordringer, eksperimentere, innovere og tilegne seg ny kunnskap gjennom prøving og feiling. Disse tingene er jo ikke så lett å lære fra å lese i bøker!
Dette forskningsprosjektet har blitt døpt “InnoPed”. Metoden har blitt brukt i tre kurs på Universitetet i Bergen, Universitetet i Stavanger og Høgskulen i Volda. I 2021 har TekLab har forsket på hvordan dette har fungert for studentene, faglærerne og bedriftene som var involvert. Resultatene fra dette prosjektet skal legges frem på TekLab sin nettside til våren!
Bachelorstudenter på i TV-produksjon har tatt drone-lappen, og produsert videoer med droner. De er nå offisielt dronepiloter!
Masterstudenter fra blant annet Medieproduksjon, Journalistikk og Mediedesign har hatt et tverrfaglig prosjekt i samarbeid med Sunnmøre museum og HIDDEN. De har utviklet museums- og kulturopplevelser i augmented reality!
I valgfaget Redaksjonell utvikling og entreprenørskap, har masterstudenter utviklet idéer og forretningsmodeller. Gruppene samarbeidet med tre norske mediebedrifter; Future Solutions, Quest og Factiverse!
Jeg er student på masterprogrammet Media- og Interaksjonsdesign ved Universitetet i Bergen, og alle kursene på denne linjen har hatt nettopp denne praktiske tilnærmingen som kalles innovasjonspedagogikk. Jeg har selv erfart at man til tider føler seg strandet på en øde øy sammen med gruppen sin. Det er frustrerende, men det tvinger deg til å være løsningsorientert og nytenkende.
Mange studenter er vant med kurs som har krystallklare retningslinjer. Etter hvert som man setter i gang med et ekte prosjekt for en bedrift, føles det plutselig som at det ikke finnes noe annet håndfast enn de formelle kravene til oppmøte og eksamen. Men, denne løse strukturen er ikke tilfeldig! I startfasen er man desorientert, for å til slutt måtte finne en felles retning og visjon for prosjektet. Plutselig trer man inn i roller som for eksempel gruppeleder, designer, programmerer, kommunikasjonsansvarlig eller god gammeldags "alt mulig"-potet. Studentene må balansere individuell innsats i rollene sine og felles gruppearbeid for å få maskineriet til å gå. Her er det viktig at studentene får tilstrekkelig med informasjon, slik at de ikke føler at “utenfor boksen”-idéer kan straffe seg på eksamen.
Neste fase er utviklingen. Her er det mye prøving og feiling! Gruppen har akseptert at de er nå offisielt strandet på denne mystiske øyen sammen - nå gjelder samarbeid og fremgang. De må bli kjent med hvilke ressurser som er tilgjengelig, og navigere seg i ulendt terreng. Studentene som har vært på kursene kjente på mye ansvar (på godt og vondt) i denne fasen, ettersom det er mye som skal gjøres på kort tid.
I siste fase returnerer studentene fra sin øde øy inn til havn, denne gang med resultater! Resultatene, og deres akademiske refleksjoner om prosessen blir vurderingsgrunnlag for kurset. I tillegg skal prosjektene presenteres, og publiseres her på TekLab. Jeg vil beskrive det som et sunt press på å prestere, men også en måte å få innovativt innhold ut i verden uten at det begraves inne på utdanningsinstitusjonenes lukkede plattformer.
Vi har sett på hva studentene, bedriftene og faglærerne sitter igjen med etter kursene. Kommer studentene tilbake fra sin øde øy rustet med overlevelsesevner og uvurderlig kompetanse, eller gikk alt skeis mens de ventet på redningsmannskapet?
