Å lage dokumentar i Metaverset

Hvilke muligheter kan Virtual Reality tilby en filmskaper? Studenter på TV-produksjon i Media City Bergen tok på seg brillene for å dokumentere livet i VR-chat.
Thea Okkelmo med VR utstyret på! (Foto: Tristan Sæter)
Publisert: 17. mars 2023

Artikkelen ble skrevet av student Thea Okkelmo som deltok på kurset som beskrives her.

For mange forbindes Virtual Reality kanskje med en berg og dalbane eller et spill. For andre er det ens foretrukne sosiale møteplass og rom for å uttrykke identitet eller dyrke kreativiteten.

Dokumentarist Joe Hunting tilhører sistnevnte gruppe og har laget den prisvinnende dokumentarfilmen We met in Virtual Reality. Filmen utspiller seg i den sosiale plattformen VR-chat, hvor brukere kan designe sine egne verdener og avatarer. Vi får et innblikk i ulike miljøer fra danseklubber og tegnespråkklasser til virtuell festkultur og ektefølte kjærlighetshistorier.

Joe Hunting viser hvordan VR fungerer (Foto: Tristan Sæter)

Høsten 2022 var Joe Hunting på besøk i Media City Bergen, og gav en grundig workshop til studentene på TVP104 "Dokumentariske produksjoner". Dette kurset holdes på andreåret på bachelor i TV-produksjon og førsteamanuensis Richard Misek var kursleder. TekLab finansierte besøket til Joe Hunting.

Se dokumentarene studentene lagde i "Intervju i VR"

En reise i metaverse

En slik film kan ikke bli vist uten å tenne både fascinasjon så vel som skepsis. Det virket spesielt som at studentene ble overrasket over hvor reelle følelser det virtuelle livet frembrakte hos hovedpersonene i dokumentaren. Er det bra at man tilbringer så mye av livet sitt i en virtuell virkelighet? Mellom alt samholdet VR-chat representerer i filmen, må det vel finnes mørkere sider av saken? Ikke minst, hvordan lager man i det hele tatt film på denne måten?

Hunting ønsket å vise de positive og sosiale sidene i Virtual Reality ettersom skepsisen og fordommene er mer etablerte. I løpet av to uker skulle vi selv få utforske plattformen og filme våre egne intervjuer med kreative avatarer i VR-chat. Det ble begynnelsen på en reise i metaverse der vi i begynnelsen av uka knapt visste hva VR var til at vi dag tre satt dypt i det med virtuelle kameraer.

(Foto: Tristan Sæter)

Hvordan fungerer et VR-opptak?

Som filmskaper i VR-chat holder avataren din et kamera og kan dermed komponere og filme tilnærmet det å holde et fysisk kamera. Det finnes allerede et innebygd kamera hos avatarene med enkle funksjoner. Selv om det kan fremstille dybdeskarphet og gi en cinematisk følelse kan man imidlertid oppgradere til mer avanserte virtuelle kamera. For å ta opptak kobler man til en PC som kjører programmet Open Brodcaster Software (OBS), hvor opptakene vil bli lagret.

Observasjoner i VR via programmet Open Brodcaster Software (OBS) (Photo: Tristan Sæter)

Lyden blir tatt opp hos den som holder kameraet. For stereoopptak må operatørens hode derfor peke rett mot lydkilden, og snur man seg bort så kun det ene øret peker i retningen vil det bli tatt opp i mono. Det oppleves nærmest som det tilbyr en mer kroppslig opplevelse av filmskapingen, der men plutselig selv er blitt mikrofonen.

Man vil ikke selv kunne lyssette det som skal filmes, ettersom de ulike verdenene har ulikt innebygd lys. Avatarene er derimot designet slik at de vil være klare og opplyste selv om man befinner seg i en mørk verden. Likevel kan man merke seg at hvordan en avatar er bygd kan virke inn på hvor godt kameraet kan filme den. Med andre ord kan man si at man også i VR-chat være virtuelt fotogen i ulik grad.

Joe Hunting med venner i den virtuelle verden (Foto: Joe Hunting)

Alt dette vil si at man gjerne kan operere som et enmanns-crew, selv om det kan være fint å ha en på OBS som holder oversikt over opptak og lydnivåer, en annen på kamera og en tredje til å interagere med subjektene.

En dokumentarists drøm

Det bemerkes av en medstudent at det er fint å slippe å bære masse utstyr til opptak. VR gir oss tross alt muligheten til å sitte i våre egne soverom og filme noen på andre siden av jorda, og likevel med en større følelse av fysisk tilstedeværelse enn over Zoom. Skulle man trenge en reshoot er det dermed sagt en enkel sak.

Et kanskje mer spennende element med det praktiske kommer frem ved at Joe forteller at han ofte gjorde seg usynlig under opptak. På den måten kunne han komme helt opp i ansiktet til noen uten den medfølgende ubehag for vedkommende. Det må jo være en dokumentarists drøm å sitte som flue på veggen rett foran subjektet sitt.

Svimlende bakteppe

Samtidig melder den fysiske påkjenningen av teknologien seg raskt. Dagene vi forbereder oss til intervjuene og øver på kamera og bevegelsen i VR-chat er utmattende selv med bare et par timer bak brillene. Stort sett alle opplevde i ulik grad å bli sjøsyke i form av kvalme og svimmelhet, eller å ha uskarpt syn på annen skjermbruk resten av dagen. VR-teknologien er enda ung og dermed også forskningen på effektene av bruk. Det kan tale for at det hvertfall nå ikke er mulig med like fulle produksjonsdager som i den fysiske verden, selv om også utholdenheten i VR blir større med øving.

(Foto: Tristan Sæter)

Fra street art til magedans

Med litt større kontroll på det kameratekniske og fysiske i VR-chat ble vi introdusert for fire forskjellige skapere som skulle intervjues: Kunstneren VirtualLily som driver med gatekunst, Dustbunny som lærer bort både pardans og magedans, Avatar og verdensskaper Bueasis som tjener gode penger på det han skaper i plattformen, og skaperen Metarick som har bygget en dystopisk versjon av VR universet for å diskutere dens fremtid i møte med de store teknologiselskapene.

Dustbunny lærer bort dans
Et innblikk i MetaRicks verden

For nybegynnere i VR blir intervjuer og aktiviteter bak brillene påvirket av fysiske komplikasjoner som nevnt, og i romfølelse. Samtidig oppstår det et tydelig fysisk menneskelig nærvær med andre i det virtuelle rommet, som lønner seg i et intervju. Selv i

samtale med avatarer uten en munn snakker kroppsspråket og den romlige følelsen av en annens tilstedeværelse tydelig for seg. Om det klarer å overføres til en seer på utsiden er kanskje ikke like klart.

Mer enn lek

Portrettene av avatarene ble vist under Bergen Internasjonale Filmfestival i sammenheng med VR-utstillingen Biff Expanded. Ikke overraskende virket det for en del publikummere vanskelig å forstå at avatarene representerte ekte mennesker. Det var likevel mange som lot seg fascinere og tok seg tiden til å sette seg ned å lytte.

Hvordan tilnærmer man seg det alternative livet i Metaverse, når dets verdi fordi det er virtuelt, ikke kommer like intuitivt? Hvor mye teknologien og denne sosiale plattformen betydde for de involverte ga i hvert fall meg følelsen av å dokumentere noe på lik linje med den fysiske verden. Emosjonene i det gir grunn til å prøve å interessere seg for hvorfor noen velger å danse pardans uten å holde en partner, ta piruetter med en kabel festet til hodet, eller spraye maling på en gate som ikke kan tråkkes på.

Virtuell virkelighet kan utgjøre en så stor sosial, identitetsmessig og kulturell betydning nettopp fordi den har en større fysisk dimensjon enn normal skjermbruk. Det kommer selvfølgelig ikke uten sine begrensninger, fallgruver og usikkerheter. Det som imidlertid er sikkert er at det for øyeblikket tilbyr et interessant skaperom for produksjon av dokumentar så vel som fiksjonsfilm.

 

I 2022 støttet TekLab Richard Miseks prosjekt om metaverset. Dette gjorde det mulig å invitere Joe Hunting til UiB. Les om Misek i Bergen 


Publisert: 17. mars 2023
linkedin facebook pinterest youtube rss twitter instagram facebook-blank rss-blank linkedin-blank pinterest youtube twitter instagram