Juni i år kan symbolisere to ting - Det er to år siden jeg gjorde mitt første oppdrag for Teklab. Og det er to år siden jeg var hjemme på Dombås. Det var i juni 2021 jeg satt i stuen hjemme hos pappa mens jeg snekret sammen artikkelen "Medieinnovasjon blomstret denne våren" og tilhørende prototyper.
Jeg har vært veldig heldig med å få jobbe i Teklab og mulighetene som har åpnet seg ved å være her. Det å få jobbe med en av mine nærmeste venninner, Nora Storebø, er bonusen i det hele. De siste to årene har jeg fått muligheten til å ha forelesninger, workshops, vært veileder for studenter og å snekre sammen spennende prosjekter med mine kollegaer. Jeg har også (inni hode) adoptert en haug av studenter som mine barn - for den stoltheten jeg føler når jeg får levert prototyper og studentarbeid som skal publiseres blir jeg gang på gang amazed av hvor flinke de er.
Ørene mine spisset seg denne våren da jeg overhørte under en lunsj at Rebecca skulle tilbake til Dovrefjell nå i Juni. Det er litt samme effekt som når nordmenn hører "Norway" i filmer fra Hollywood - "DET ER DER JEG ER FRA!". Dombås-patrioten lyste opp inni meg.
Jeg hadde allerede hørt om prosjektet hennes da jeg kom over artikkelen om det i fjor - Innovasjon i med- og motvind 🌬️🍂🍃 - igjen; "DET ER DER JEG ER FRA!". Mulighetens dører åpnet seg da jeg hørte hun skulle tilbake igjen. Det ble gjensidig glede da Rebecca fikk høre hun fikk en ekstra hjelper og jeg fikk en god grunn til å dra hjem igjen.
Fortidsfinnaren er en interaktiv nøkkel til å låse opp skjulte fortellinger i Dovrefjell. Lydklipp fra NRKs radioarkiv er satt i kombinasjon med en app som gjør at brukeren kan oppleve fortellinger på ti forskjellige steder i landskapet.
Målet med appen er å gjøre mediearkiv mer relevant i samtiden, og på denne måten bidra til å bevare og spre kunnskap om sårbar natur og kultur.
Prototypen er utviklet av Rebecca, doktorstipendiat ved Universitetet i Bergen, sammen med masterstudentene Iris Anne Osen, Vedat Sevincer og Danielle Ye Eun Kim ved Høgskulen i Volda.
Fortidsfinnaren skulle testes på Kongevegen, og siden jeg er fra området tenkte jeg å spre ordet om at flere burde bli med. Jeg ble tilsendt plakat og postet på Facebook. Bygdedyret hjemme startet å hvisketiske. Mange synes det var spennende. Spennende nok til at min tidligere klassekamerat Simen Rudiløkken, journalist for Vigga, lagde en sak om det i lokalavisa - Lyden av Dovrefjell - før i tida.
Noen dager før avgang ble jeg spurt om jeg kunne gå sammen med første gruppe for å teste. Dette betydde at jeg måtte gå tur... Jeg tenkte hardt og lenge. Det å gå tur i fjellet er et påtvunget nasjonal romantisk ritual gjennom hele oppveksten. Siden jeg var ferdig på videregående har jeg ikke gått en eneste fjelltur.
Rebecca ga meg muligheten til å ta kontrollen - dette var en mulighet til å teste en skikkelig kul mobilguide, og om jeg liker å gå tur i fjellet om jeg tar valget selv!
Første utfordring: Våknet litt syk denne dagen.
Første velsignelse: Masse hunder, og det var veldig fint vær denne dagen.
Fra en rolig start med hund gikk snuten videre til startstreken ved Hjerkinn Fjellstue. Her møtte vi første brukergrupper og journalist Simen Rudiløkken. Turen startet med tidenes bratteste bakke. Jeg kjente melkesyra i lårene etter 15 sekunder. Mens Simen stiller meg spørsmål prøver jeg desperat å navigere mine egne bein, det å snakke og puste uten å stryke med.
Vi kommer til første punkt. Vi går vekk fra stien, gjennom et lite kratt og kommer opp til en oppreist stein med graveringer.
Appen åpnes, geolokasjons punktet trykkes på og øretelefonene er i. Rebeccas stemme introduserer temaet om Vinje. Deretter hører vi et lydklipp fra arkivet. Jeg stirrer ut mot horisonten mens stemmen fra 1960 informerer meg om området jeg sitter i.
I ca 2 - 3 minutter blir jeg oppslukt i omgivelsene mine og det jeg hører. Jeg blir positivt overrasket over hvor mye jeg likte opplevelsen, og blir nysgjerrig på hva jeg får høre om på de neste punktene.
Jeg tror turen tok ca 2.5 - 3 timer. Jeg skal ærlig innrømme at turen i seg selv var litt kjedelig. Kongevegen er utbedret ut i fra det Franske prinsipp - idealet om at veien skal være i en rett linje. Dette vil altså si at for det meste går du bare rett frem hele tiden. Jeg følte derfor at Fortidsfinnaren gjorde turen mye mer interessant. Mange av punktene var satt utenfor veien, og på denne måten kom vi mer "ut i marka" og satt i naturen fremfor rett på stien.
Og som jeg nevnte så opplevde jeg det som noe helt eget å sitte ute i naturen med folk fra fortiden som informerer meg om mitt eget hjem. For min del har jeg blitt litt blind for skjønnheten i mitt eget område. Men denne opplevelsen er en av et par grunner til at jeg denne uken har gjenoppdaget magien i naturen jeg vokste opp i.
Det var et punkt som var et stykke utenfor stien, forbi en myr. Her ble det nevnt at lokasjonen havnet nedenfor myren med gruppen som testet før oss. Jeg vil anta at kobling til internett og dekning kanskje får punktene og GPSen til å ikke alltid være 100% den samme. Rebecca fortalte at noen av punktene var satt utenfor stien for å komme nærmere naturen. Jeg liker denne ideen, men jeg mener selv at man ikke trenger å gå langt fra stien for å få denne følelsen.
Hvert lydklipp varte i ca. 2 - 3 minutter. Lydene startet med Rebecca som introduserer det vi skal bli fortalt om (ofte i kontekst til området vi er i), og deretter kommer lyder fra NRKs arkiv. Jeg synes denne kombinasjonen fungerte veldig bra.
Rebecca har en flott forteller stemme og klarte å immerser meg i det jeg ble fortalt, samt i stedet jeg var. Lydklippene ga dybde og man ble på en måte dratt tilbake i tid. Det var en fin opplevelse å føle at man reiste til fortiden samtidig som man var så tilstede og tok inn alt man så rundt seg.
Jeg tror en siste tanke fra min side i forhold til prosjektet er at etter min egen mening ville jeg gått turen i motsatt retning - fra Jøroskloppa til Hjerkinn Fjellstue. For noen som ikke er en rutta turgåer så er første stup av en oppoverbakke en trial of fire. Det hjelper kanskje ikke at jeg var på vei til å bli syk, men det første stykket var det vanskelig å finne gleden i turen da jeg var mer opptatt med å prøve å overleve og å hate på hele tur-konseptet.
Det skal likevel nevnes at til tross for denne hersens bakken så klarte jeg å nyte opplevelsen etter jeg hadde fått tilbake pusten.
Men på temaet av å være veldig unorsk av meg å ikke like å gå tur - Jeg synes Fortidsfinnaren hjalp meg å nyte turen mer. Det å gå et stykke, for så å ta en liten pause hvor jeg kunne høre på lydene hjalp meg å få fine avbrekk. Jeg kunne drikke vann, spise litt og bare lytte for så å fortsette å gå til neste punkt. Det ga meg også motivasjon til å fortsette turen videre og noe å se frem til.
Jeg fikk vite at Fortidsfinnaren - vertfall akkurat nå - ikke kommer til å bli en kommersiell app da NRK er veldig strenge med lydarkivet sitt. Dette synes jeg er utrolig synd. De sitter på så utrolig masse spennende og interessante lyder. Fortidsfinnaren er med på å berike området vi lever i, og jeg kan se for meg hvordan en sånn app kan være med på å få flere folk ut i naturen.
Historien og informasjonen NRK sitter på fortjener, etter min mening, å bli delt. Jeg hadde nok aldri satt meg ned på et bibliotek eller hjemme for å lytte på disse lydene. Men å få de servert i en kontekst som dette var fantastisk. Det er en måte å gjenoppdage historie og informasjon på, samtidig som man kommer seg ut.
Til tross for det lille problemet med bakken og punktet i myra synes jeg appen var utrolig flott. Layouten og designet kunne etter min mening kanskje vært litt finere, men med tanke på at dette bare var en test ser jeg utrolig mange muligheter i den (som dessverre blir stoppet av strenge NRK).
Og til slutt, det viktigste spørsmålet: Liker jeg å gå tur om jeg får velge det selv?
Nei. Det hjelper kanskje ikke at jeg ble syk i løpet av turen. Jeg vil likevel velge å være håpefull og si at hadde Fortidsfinnaren eksistert, også på kortere stier - så hadde jeg kanskje tatt muligheten til å bygge opp min egen tur-toleranse mens jeg får lære om nærområdet! Så jeg sender et par blikk til NRK og masse applaus til Rebecca og det hun har klart å fått til.
Til slutt får dere se flere bilder jeg tok på turen og nyte synet second-hand!
