– Kunstig intelligens tar seg av ansiktsgjenkjenningen, og finner altså ansikter i bilder. Videre er det en serie ulike teknologier som modifiserer ansikter ved hjelp av andre ansikter, forteller Joar Midtun.
Han er ferdig utdannet masterstudent i informasjonsvitenskap ved Universitetet i Bergen. Sammen med Lars Nyre, Simen Karlsen og Bjørnar Tessem har Midtun vært med på å utvikle prototypen.
Gruppen har forsøkt å skape et verktøy som kan utfordre hvordan journalister tenker angående visuell manipulasjon av ansikter.
Prosopo er et delprosjekt innen VisMedia ved Universitetet i Bergen. VisMedia har som mål å utforske de visuelle mediene ut i fra et “responsible research and innovation”-perspektiv (RRI-perspektiv), eller det som kalles “ansvarlig” forskning
Det finnes en rekke kriterier for hva som faller inn under denne typen forskning. Blant annet forventes det at forskningen har en god dialog med andre samfunnsinteresser, for eksempel journalistikk, og tar sjansen på å blande de vitenskapelige metodene sammen med innspillene fra samfunnet.
Professor Lars Nyre er leder for delprosjektet Prosopo. Han har forståelse for at man kan stille spørsmål med hva som er det ansvarlige aspektet ved Prosopo, og at forsøket på å bryte pressens etiske normer kan virke uforsvarlig.
Han forteller at sosiale medier som Snapchat allerede bruker verktøy basert på kunstig intelligens for å forvrenge ansikter, og at andre sosiale medier også er i ferd med å ta i bruk visuelle manipulasjonsverktøy.
– Prosopo tar disse teknologiene på største alvor, og utforsker om de kan brukes til beste for journalistikken. Så langt har vi testet en teknologi for anonymisering av ansikter, som vi tenker kan brukes i kriminalsaker, forteller han.
– Det ville vært en fordel om journalistikken kan kommunisere ved hjelp av disse nye verktøyene, på en måte som ikke er etisk uholdbar. Men det ville nok kreve en endring i tankesettet til journalistene, og en revisjon av den nåværende Vær Varsom-plakaten, fortsetter Nyre.
Midtun fremhever i likhet med Nyre at teknologien som brukes ikke er ny.
– Det er verdt å nevne at applikasjonen ikke er banebrytende i seg selv, denne teknologien eksisterer allerede, men det er satt sammen på en ny måte og brukt i et nytt domene, sier han.
Blant praksisene forskningsgruppen har forsøkt å utfordre er normen om det journalistiske fotografiets forpliktelse til å være dokumentarisk. Midtun sier de utforsker grensene for hva man kan gjøre med et bilde før det oppfattes som uetisk.
– Ett av problemene som har oppstått er i forhold til pressefotografiet og hvorvidt det er en realistisk representasjon av virkeligheten. En journalist vil hevde at det er tilfellet, og at det derfor ikke skal være nødvendig å gjøre noe med bildet etter at det er tatt, forteller han.
Noen ganger mener han derimot det kan være nyttig å benytte et manipulert bilde, med hensyn til kildenes personvern.
– Journalistene skal beskytte personvernet til mennesker som ikke ønsker å bli avslørt, og da må man ta grep hvis man ønsker å illustrere saken ved hjelp av et bilde. Lys og fargejustering er også generelt mer akseptert dersom man mener at bildet ikke så slik ut da det ble tatt, men da har du allerede en glidende overgang – er bildet en realistisk representasjon av verden hvis du kan manipulere det litt?
Han erkjenner at et slikt verktøy kan skape flere nye problemstillinger som bransjen vil være nødt til å ta stilling til.
– Tror du at et slikt verktøy kan være med på å gjøre det lettere å skape fake news?
– Det kan hende. Hvis prototypen hadde laget så realistiske fjes at du ikke kunne se at det var manipulert er det klart at man har et nytt og problematisk aspekt, hvor folk kan generere falske profiler eller kontoer, avslutter han.
