Å presentere sitt eget arbeid har aldri vært lett. Jeg har noe erfaring med det selv, men jeg har aldri ventet meg til å stå foran andre og fortelle om mitt eget arbeid stolt, forklarende og selvsikker. Men 3. mai, på DesignDemo i Media City Bergen måtte jeg gjøre det. Pitching er en vanskelig øvelse, og når man forbereder en presentasjon foran en forsamling, så prøver man jo å ivareta en viss grad av kontroll. Da står man gjerne med noen slides som man har laget selv, og styrer selv fortelling og fremtoning og tempo. Du kan tenke på hva du skal og ikke skal si, skrive tanker ned, lage notater og øve. Forberedelsene forsøker nettopp å forvente alle mulige spørsmål, situasjoner og utkom som måtte oppstå.
Presentasjon, formidling, retorikk. Det er en gammel kunst, og mye er skrevet om hvordan det bør gjøres. Aristoteles' fem forberedelsesfaser er fremdeles nyttige, 2500 år etter de er nedskrevne. God talekunst er som regel forbundet med overbevisning. God kjennskap til saken, situasjonen, ikke minst publikum er viktige. Ved å vite hvem man snakker til er det lettere å bruke riktig språkdrakt, og forklare sine argumenter på en forståelig måte.
Mindre er skrevet om nytten i å formidle. Forberedelsen føles ofte nervøs og usikker. Kanskje er man usikker på hva en forsøker å si, kanskje hvordan, og mest sannsynlig: hvordan en blir mottatt. Det er denne usikkerheten som tvinger forberedelsene i gang, men oppleves som langt fra nyttig. Som regel står det materielle, selve presentasjonen, artikkelen, oppgaven eller plakaten i fokus. Igjen og igjen forbedrer man, polerer og ber om tilbakemeldinger fra andre og seg selv. Mye seg selv. Selv tror jeg dette er for å glemme. For å slippe å tenke på det som er vanskelig og som tar tid å få til.
Det vanskelige er å forklare den underliggende grunnen til formidlingen, verdien i det man skal fortelle om. Det man vil skape, eller har skapt. Idéens kjerne, utgangspunkt, og hele årsaken til at man gjør det man gjør. Fritt fra engelsk blir «value proposition» et 'verdi-prospekt', og kanskje ikke det er så ille. Ingen selger vel er hus, bil eller vare uten et prospekt eller annonse. Og hvis ingen forstår verdien, er det vel ingen som kjøper den. For å formidle verdien, for å selge, kreves helt egne egenskaper. For å formidle denne verdien, enten det er i forretnings- eller forskningsøyemed, må først denne verdien formuleres. Formidlingen er bare barnemat i forhold …
Ved å tvinge seg selv til å presentere kjernen i sine ideer, forsvare dem, begrunne dem, og forsvare det som er utelatt. Det tvinger deg til å tenke igjen om kjernen i det du holder på med, og ved å formulere tekster og presentasjoner, såkalt 'pitching' er jo oppgaven å forklare dette til noen som aldri har hørt dette før, som krever en helt egen retorisk fremgangsmåte.
Ikke minst er en 'pitch' et eksperiment. Eksperimenter er jo 'gullstandarden' i all forskning, over hele verden, men det er få som assosierer presentasjoner og eksperimenter. Men hva er et eksperiment, om ikke en aktivitet for å teste en teori? Begge validerer en påstand, en teori eller en idé. Hvor eksperimentet helst skal ha kontrollgrupper, randomisering og mest mulig kontroll over objektet som studeres, gir presentasjonen mindre grad av kontroll. Heller enn å validere (null)hypoteser, tar 'pitchen' tak i en idé eller ny metode, bretter den ut og eksponerer den.
Om idéen eller metoden er ens egen, og tid, tanke og tvil ligger bak den, føles det aldri behagelig å åpne for kritikk. Verdien av denne kritikken mener jeg er like stor som verdien i å formulere idéene, og å strukturere dem i forståelige begreper og språk. For 'pitchen' er møtet mellom egne tanker og andres. Å lufte sine tanker for andre, tar dem ut av eget hode og lar andre ta del. Noen tanker finner støtte, inspirasjon og bistand. Mens andre møter motforslag, tvil, skepsis eller kritikk. Det er i dette møtet tanker blir konkrete, kan ses fra flere sider og valideres eller forkastes. Tanken settes fri.
